Spikring, polering og dans. Hjertelig velkommen.

En lang og deilig sesong i Premier League er over, og overgangsryktene er allerede i ferd med å gå av skaftet. Hvor ender Benzema? Hva med Cesc, Bale og Berbatov? Vi aner ikke, men vi elsker å køle på med gjetting, rykter og ønsketenking frem til august

Spillerne tar mange faktorer med i vurderingen når de planlegger klubbytte. Lønn, klubbens ambisjoner, muligheten for fast plass i startoppstillingen og eventuelle videresalgsmuligheter er åpenbare elementer.

De burde kanskje slenge inn en liten ekstradetalj før de fatter sin endelige beslutning: Hvordan vil de bli tatt i mot av sine nye lagkamerater?

Oftere og oftere er det slik at nye spillere på klubb- eller landslag må synge en sang. Dette er spesielt utbredt i den John Terry-styrte Chelseagarderoben. Er du ny i klubben, bærer det opp på en stol og der må du kline til med favorittsangen din. Alexei Smertin prøvde seg med litt russisk karaoke, Schevchenko jamret seg igjennom We are the champions og Michael Ballack gikk for en tyskspråklig favoritt som Mourinho omtalte som «fantastisk!». Bare tanken på Didier Drogba som gauler seg igjennom en av sine favorittsanger mens han står på en stol foran en samlet Chelseatropp, kan få hvem som helst til å gråte en skvett. Enten fordi du tror det blir en rørende vakker forestilling, eller slik som meg; at du blir livredd og får lyst til å dø en umiddelbar død.

«Gode gamle» Wimbledon med Vinnie Jones og de andre løkene vil for evig tid være risset inn i historiebøkene som tidenes mest slitsomme nye lagkamerater. Historiene er mange og kjente. Alt fra spikring av sko til gulvet, punktering av bildekk, til brenning av klærne dine mens du var i dusjen. En forferdelig gjeng å komme til, men en perfekt samling menn for alle oss som slapp å oppleve det hele personlig.

Selv om Wimbledon fremsto som masete og innovative, var de langt fra først. På 70-tallet var for eksempel skopuss den heiteste velkommen-til-klubben-rekvisitten. Fikk du ikke ansiktet pusset med skokrem, fikk ballene (altså de rett under penis) en runde med pussekluten. Hvordan i alle dager dette ble en slager i mange britiske klubber kan virke uforsåelig, men vi snakker tross alt om nasjonen som friterer så godt som all mat, så ingenting burde overraske.

Også i Norge har det til alle tider vært tradisjon for diverse velkomstritualer. Da Kjell Kaspersen debuterte i mål for Norge i 1961, fikk han en velkomst av de sjeldne. Første kamp var et stortap borte mot Finland. Fra Finland dro laget rett videre til Moskva og nok et susende nederlag. Etter at disse kampene var unnagjort, måtte Kaspersen til pers.

Tre-fire av spillerne dro ned til dansesalen på Hotel Metropol i Moskva for å slappe av litt. Det var i hvert fall forklaringen Kjell fikk, så han ble med. Overalt i det gigantiske lokalet var det dansende mennesker, men på en stol satt en dame helt for seg selv. Hun var ikke bare tjukk, hun var kolossal! Etter mye frem og tilbake, estimerte nordmennene denne noe uformelige kvinnens vekt til et sted mellom 110 og 150 kilo. Vanskelig å beregne vekt på sittende mennesker tydeligvis. En av de eldre i det norske følget mente en av dem burde by denne garantert single kvinnen opp til dans. Hvem som skulle svinge seg, skulle avgjøres ved loddtrekning. Dette hadde de andre gutta gjort før, så med litt godt gammeldags juks, var det nykomlingen, unge Kaspersen, som måtte by Gigantor ut på dansegulvet.

Som det står i hans biografi «I skuddet» fra 1968:

«Etter én omdreining var jeg parkert på «balkongen» uten berøring med parketten. Føttene bare svevde rundt i løse luften mens hodet hadde det bløteste leie som tenkes kan. Det kom nemlig aldri løs fra rommet mellom balkongene

De andre gutta lo seg fillete mens den stakkars debutanten ble slengt veggimellom av en storbrystet dundre. Da dansen var ferdig, så han seg panisk om etter en fluktrute, men ikke før han hadde slengt et raskt blikk rundt i lokalet, startet nok en dans. Filleristingen startet for andre gang. Redningen ble til slutt et gjerde rundt fontenen midt i rommet. Kaspersen fikk grepet tak i gjerdet for å stanse galskapen og de evige rotasjonene inneklemt mellom «balkongene«. Han klamret seg til rekkverket mens han på norsk og engelsk forsøkte å snakke seg ut av knipa. De andre i det norske følget hadde på dette tidspunkt oppjustert sine vektestimater til røslige 160 kilo.

Kjell var en gentleman, så ved sangens ende fulgte han sin dansepartner tilbake til hennes bord, før han livredd takket for dansen. Han var nå innviet i landslagets innerste krets.

Så når unge som gamle spillere i dag gruer seg til noe så trivielt som synging på stoler, kan de trøste seg med at de i hvert fall slipper polering av genitalier, brenning av klær og dissende moskovitter.

Smed, gangsterkompis og fotballspiller.

Når Premier League-spillere gjør noe som såvidt ligner på noe utidig, slås det opp med krigstyper i engelske skvaldreaviser. Det fikk nåværende Liverpool-back Glen Johnson erfare i 2007 da han og Millwall-spissen Ben May ble tatt på fersken i å stjele et toalettsete. Det flaueste for backen med en inntekt på 300 000 kroner i uka, var visstnok ikke at han prøvde å spare noen hundrelapper, men at han som stanset ham, var en gammal gubbe på 74 år.

Hadde Johnson og May prøvd seg på noe sånt for 20, 50 eller 100 år siden, ville ikke avisene brydd seg. Spillerne ville sannsynligvis fått juling, men oppslagene ville vært minimale. Klisjéen om at fotballen var tøffere i gamle dager, er nemlig ekstremt sann, og et dassrelatert tyveri ville blitt møtt med et skuldertrekk.

Alle har hørt om Vinny Jones og hans taklinger i knehøyde, slag, skriking, trusler og pungklyping. Hans mest kjente muntlige avlevering er fortsatt da han lovet Kenny Dalglish at han skulle rive av «det jævla hodet ditt, og spy ned i hølet.» Elegant var han aldri, og ubehagelig var han, men det finnes allikevel hundrevis av karer fra fotballhistorien, tøffere enn Vinny. Mye tøffere.

Jeg har nevnt flere tidligere, deriblant Chic Charnley og Duncan Ferguson, men vil denne gangen trekke frem et beist av en mann. Det dreier seg om en kar som debuterte som profesjonell fotballspiller for 99,5 år siden, i juli 1911.

Mine damer og herrer: Ta vel i mot Frank Barson!

Som for å etablere sin ubehagelige natur for omverdenen, startet han proffkarrieren med en to måneder lang suspensjon på grunn av en kolossal slåsskamp i en treningskamp før sesongen begynte. Det var en rolig start på en 25 år lang karriere som skulle ta ham fra den ene kula varmt til den andre. Frank var egentlig smed, hadde never store som dasslokk, med håret gredd bakover i gangstersleik og en nese brukket i de fleste mulige vinkler. Han var så tøff at motspillere nærmest taklet seg selv for å slippe unna knottene hans. Han kunne sannsynligvis steke en biff bare ved å se stygt på den.

Barson var fryktelig glad i sitt kjære, stygge Sheffield, og nektet å flytte på seg selv om han spilte for Barnsley. Sjefene i klubben gikk lei av å betale for de stadig voksende reiseutgiftene hans. Resultatet var uunngåelig: En enorm krangel der den skumle smeden stakk av med seieren. Det endte gjerne slik; Frank Barson tapte nemlig ikke dueller. Hverken på eller utafor banen.

Han ble i 1919 solgt til Aston Villa, men fortsatt ville han ikke bosette seg i en fremmed by. Han hadde nemlig en butikk i Sheffield og den hadde han ikke tenkt å kvitte seg med. Sjefene i Villa krevde til slutt at han måtte flytte, men da han fortsatt nektet, ble han ilagt en toukers suspensjon. Det passet ham ganske bra, for da kunne han nyte livet hjemme i stålbyen.
Da han kort tid etter comebacket grafsa til seg kapteinsbindet, sies det at han i kapteinsdebuten scoret fra 25 meter. Med en heading!

Ryktet om Barsons hardhet var så kraftig, at han i garderoben før FA cup finalen i 1920, ble advart av kampens dommer Jack Howcroft. «Jeg kommer til å vise deg ut ved første og beste anledning hvis du prøver deg på noe», var beskjeden.

Hans manglende vilje til å bytte bosted gjorde at han nok en gang ble solgt. Denne gangen til Manchester United, som syns det var helt greit at han ble boende i Sheffield. Som en ekstrabonus ble han lovet en pub hvis han hjalp klubben med opprykk på første forsøk.

United rykket selvfølgelig opp, og styreformann John Henry Davies holdt sitt pub-løfte. Åpningsdagen til drikkebulavar en kjempesuksess. Alle ville drikke hos Manchester United-spilleren. Derfor var det synd at Barson selv syns driften av vannhullet var så bortkastet tid, at han ga bort hele stedet til en av servitrisene. Da hadde han selv stått bak baren i hele femten minutter. Det fikk holde. Han viste seg aldri i den puben igjen.

Han dro på seg haugevis av røde kort og suspensjoner. Han ble, blant mye annet, utestengt i åtte uker for å ha slått Manchester Citys Sam Cowan bevisstløs i semifinalen i cupen og fikk seks måneders suspensjon for å ha sparket etter en Fulham-spiller. I det siste tilfellet spilte han for Watford, og ordføreren mottok over 5000 protest-underskrifter etter det røde kortet. Ting kunne tyde på at han for en gangs skyld var uskyldig dømt. Andre vil kalle det karma.

Han endte på 12 røde kort, og imaget hans som hardhaus blir ikke direkte svekket av hans nære vennskap med gangsterne,drapsmennene og de etterhvert henrettede brødrene Wilfred og Lawrence Fowler. At han visstnok entret en av sine mange lønnsforhandlinger med en pistol i hånda, blir bare for en dråpe i havet å regne.

Med Frank Barson i tankene, blir liksom ikke Vinny Jones, Dennis Wise eller Karl Henry så innmari tøffe lenger. Og, Glen Johnson…jøje meg.

Mike Ashley er muligens ikke et geni, men det finnes verre…

Newcastle Uniteds lojale supportere er naturlig nok misfornøyd med klubbeier Mike Ashleys mildt sagt lemfeldige omgang med fotballaget deres.

Han har sparka og ansatt managere i samme tempo som en sjark-eier legger ut garn, og han har forsøkt å selge Newcastle i flere år uten hell. At han en periode forrige sesong omdøpte ærverdige St. James Park til sportingdirect.com@ St. james’ Park Stadium, føyde seg bare inn i rekken av idiotiske påfunn. Nå har Ashley hyret inn Alan Pardew på en kontrakt som strekker seg ut 2016, og da er det tid for å trøste hordene av Newcastle-tilhengere.
Trøsten er enkel: Det kunne vært mye verre! Mike Ashley kan nok kalles en løk, loff eller langt verre ting, men Newcastle-fansen skal vite at det finnes mange verre potensielle klubbeiere der ute.
Jeg skal overhodet ikke lage en rangering over de verste klubbeierne og styreformennene i fotball. Rett og slett fordi det er for tidkrevende. Men, jeg skal lynraskt gi noen eksempler som setter den øldrikkende folkelighets-bolla som styrer the Magpies i et noe dusere lys.

Klubben kunne for eksempel ha blitt styrt av Ken Richardson. Han var styreformann i Doncaster på midten av nittitallet, men gikk på en ørliten smell da den ene tribunen på hjemmebanen Belle Vue begynte å brenne. Ingen kom heldigvis til skade, men da det viste seg at det var Richardson selv som hadde bestilt brannen i et forsøk på å cashe inn litt forsikringspenger, var veien kort ut av stadionportene, og inn i fengsel.

En annen klubbeier med kjennskap til fengelsceller, er George Reynolds. Han var i sin tid kjent som Englands tredje beste skapsprenger, men kom seg tilsynelatende tilbake på den smale sti, og i 1999 gikk han til anskaffelse av Darlington FC. Full av pågangsmot bygget han et gigantstadion med 25000 blanke, flotte seter. For sikkerhets skyld kalte han opp stadionet etter seg selv, og da var det bare for lokalbefolkningen å velte inn på kampdag. Skulle en tro.

Med et snitt på rundt 3000 tilskuere, gikk det økonomisk småtregt og fansen vendte seg mot den tidligere skapsprengeren. En av dem var en 14 år gammel gutt som skrev en småkritisk blogg om Reynolds på sin lite besøkte, vindskeive hjemmeside, som han hadde snekret sammen på gutterommet. Lite skjønte han og hans foreldre da det seint en kveld banket heftig på døra. Der sto nemlig Darlingtons mektige eier. Han var illrød av raseri. Han skjelte ut guttungen etter alle kunstens regler, før han ga beskjed om at han var utestengt fra alle Darlingtons kamper i all fremtid. Noen vil sikkert mene at det var litt i overkant, men jeg dømmer ingen. Som gymlæreren min sa: «Alle er like gode!»

Samtidig som klubben gikk dårlig, kjøpte Reynolds seg privatfly, helikoptre og digre hus nede i London. Han øste ut penger for å fremstå som storkar, men i 2004 gikk klubben konk og havnet under administrasjon. Kassa var bunnskrapt, og eieren ble kasta på huet og ræva ut fra kontoret sitt.

Supporterne jublet ikke for den tomme bankkontoen, men de var deliriske av glede over at eierstolen endelig var tom. Litt irriterende var det nok at Reynolds et år seinere ble stanset av politiet med en halv million dollar i cash i bagasjerommet på bilen sin. Han hadde jo tross alt sagt at han ikke hadde penger å spytte inn i Darlington FC. Han ble siktet og straffet for grov skatteundragelse og hvitvasking og ble idømt en fengselsstraff på tre år. Så gikk han personlig konkurs, og fotballsupportere kunne ikke unngå å gni seg litt skadefro i hendene.

Det gikk ikke stort bedre med Darlington. Stadion heter riktignok ikke George Reynolds Arena lenger, og den tidligere eieren er trygt plassert i brusautomat-bransjen, men sist sesong rykka laget ned i Conference League. Der ligger de i skrivende stund på en svak 11. plass, 14 poeng bak serieleder AFC Wimbledon. Tilskuersnittet på hjemmebanen, som altså tar 25 000 publikummere, er cirka 2000 i år. Det blir ikke mye stusseligere enn dét.

Med disse gutta i tankene, blir Mike Ashley plutselig en kjempehelt!

Eller…nei, det blir han ikke.
Han er fortsatt en fryktelig egoistisk mann, med manglende innsikt i klubbdrift og som ansetter managere han har blitt kjent med på et casino. Si hva du vil: Fotballen slutter aldri noensinne å forbause.
Men, det hadde muligens vært en idé å rydde litt i eier-beddet en gang i blant.

Se ikke bort i fra at det dukker opp en god del andre elendige styreformenn/eiere/direktører i denne bloggen jevnt og trutt. Det er så mange å ta av!

Litt gjærbakst kan velte stor manager-tue

Den siste uka har i stor grad handlet om hvem det er som skal få arrangere VM i fotball i 2018 og 2022. Grandiose presentasjoner, superstjerner og statsministre trekkes opp av hatten for å lokke FIFAs grådige delegater til å stemme på de enkelte søknadene.

Alle som én skryter av den tvers igjennom ålreite organisasjonen FIFA, og av hvor godhjertede det internasjonale fotballforbundet er. Det øses ut lovnader om penger og fasiliteter og alle søkerlandene har vært livredde for å fornærme noen som helst. Det har vært fascinerende å bevitne, men jeg er ikke sikker på at det er nok å smiske i kun et år eller to. Fotballfolk har nemlig hukommelsen til en elefant når det trengs. Bare spør Paddy Mulligan.

Irske Paddy hadde en lang karriere bak seg som høyreback i mange klubber, deriblant Chelsea og West Bromwich. Da 70-årene nærmet seg slutten, gjorde spillerkarrieren hans det samme, og forsvarsspilleren kunne tenke seg en tur inn i trenervirket. Derfor passet det så utrolig bra at jobben som landslagstrener for hans kjære Irland ble ledig i 1980. Perfekt timing. Paddy Mulligan satte seg ned og skrev en fyldig søknad som han sendte inn til forbundet. 16 000 pund i året var en knallønn og jobben kunne ikke bli bedre. Han hadde trua.

Seks karer endte til slutt med å søke, men Paddys brev var så imponerende at han sto igjen som en av to kandidater. Bak lukkede dører i forbundet ble det debattert, veid for og i mot, kranglet og stemt. Etter noen opphetede møter kom resultatet: Det irske fotballforbundet hadde ansatt Limerick-sjefen Eoin Hand som ny irsk landslagssjef. Paddy Mulligan var knust, og det ble ikke bedre av at Hand vant med én fattig stemme.

Men det virkelige slaget i trynet kom da han fikk høre hvorfor et av komitémedlemmene hadde stemt på hans konkurrent: Han mente nemlig at Paddy hadde kastet et rundstykke på ham en gang for mange år siden. Et rundstykke der altså. Håper det var såpass gøy å kaste den at det var verdt å sløse bort en hel karriere på det.

Paddy tok på seg den brune sixpencen, kneppet igjen jakka, ruslet ut i verden og fant seg noe annet å gjøre. Noen år som manager i Galway og Shelbourne fulgte, men han ga opp trenerkarrieren i allerede 1986. Hele tiden har han forbannet gjærbaksten på det aller groveste.

Så klisjeen om at «de du møter på vei opp, møter du også på vei ned», stemmer tydeligvis.

Et barnegeni, en ekstrahjerne og en rosa bortegarderobe

I løpet av en uke rekker man å møte overraskende mange mennesker, og i mitt tilfelle ender møtene gjerne opp med å handle om fotball.

På bussen tidligere i dag, ble jeg snakket til av en helt ukjent 11-åring. Han syns nemlig det var på tide at vi i Premier League-studioet til TV 2 burde prate mer om forskjellige taktiske og formasjonsmessige varianter. Han fant uoppfordret fram den fillete kladdeboka si fra skolesekken og tegnet og forklarte mens han satte opp kryss og piler. Det var ikke lett, all den tid Oslos busspark ikke akkurat er utstyrt med den aller mest behagelige fjæringen. Vi humpet oss vestover mens han engasjert forklarte meg fordelene av at en midtstopper flytter opp i midtbaneleddet når laget har ballen. Med svetten piplende frem i panna og boblejakka krøllet oppunder ørene, viste han hvordan en av backene måtte sideforskyve for å dekke hullet etter stopperen, og hvordan Ajax hadde gjort dette med stor suksess i en eller annen cupkamp han hadde sett i opptak for noen år siden. La meg nok en gang minne om at pjokken er 11 år gammel, og at han dermed må ha observert denne sideforskyvende backen i 8-9 års alderen. Da jeg var på hans alder, syns jeg He-Man var litt småkompliserte og infløkte greier. Jøje meg.

Da han var i ferd med å sette opp Manchester Citys lag for å forklare meg hvordan Mancini kan få mest mulig ut av midtbanetrioen Barry, de Jong og Yaya, oppdaget han at han allerede hadde kommet fram til sin holdeplass, og løp ut av bussen uten å rekke å si hadet en gang.

Han sitter garantert i et eller annet TV-studio om 15 år og forbløffer seerne med en innsikt han begynte å få da han var litt over en meter høy. Det er bare å glede seg.

En annen kar jeg har hatt gleden av å treffe de siste dagene, er Gabriele Marcotti; mannen med den latterlig kule stillingstittelen «World Football Correspondent». Han skriver for alt fra The Times, til Sports Illutrated og Wall Street Journal, og var gjest i vårt studio i Bergen i helgen. Mannen sitter på en bunnløs mengde fotballkunnskap. Jeg mistenker ham for å ha en ekstrahjerne på innerlomma, for det skal ikke være fysisk mulig å ha den oversikten han har. Uansett; vi satt i studio og så Sam Allardyce styre sitt kjære Blackburn, og da kom praten inn på britiske old-school managere fra de siste tiår: Brumlete menn med større porsjoner banneord enn taktisk innsikt. Vi ruslet muntlig innom folk som Souness, Walter Smith og Joe Kinnear, og endte opp med å mimre om masekoppen John Beck.

John Beck er mest kjent for sin tid som manager i Cambridge på tidlig 90-tall. Fotballfilosofien hans var uhyre enkel: Kælk ballen så langt opp i banen som mulig. Gjerne i retning hodet til Dion Dublin eller Steve Claridge. De skulle så stusse ballen videre, og så fikk de andre prøve å jage ballen i mål fra der den landet. Såpass ivrig var han, at han nektet banemannskapet på Abbey Stadium å klippe gresset nede ved hjørneflaggene. På den måten ville ballen stoppe opp der nede når ballen ble most så langt unna eget mål som mulig, og en eller annen Cambridgespiller ville så kanskje klare å lure til seg en corner eller noe annet nyttig. Det var så estetisk ubehagelig at du like gjerne kunne dyppet øynene i kokende frityrolje.

Alle hatet spillestilen hans. Selv deler av fansen syns etterhvert at dette var for mye av det gode. Spillerne ble klemt inn i så trange rammer som overhodet mulig. Steve Claridge har fortalt om hvordan han kom inn som innbytter, men ble byttet ut igjen kun ti minutter senere fordi han slo en støttepasning i steden for å stusse den i bakrom. Etter en annen kamp hadde spissen bedt sin manager om å skyve et og annet opp i det bakre hulrom, med det uunngåelige resultat at John Beck forsøkte å skalle ned sin egen spiller. Claridge svarte med å måke til sjefen midt i ansiktet med knyttet neve, og så brøt helvete løs. Claridge ga Beck kokos mens assistentmanageren angrep ham bakfra i et fånyttes forsøk på å redde sjefen. Det var fullstendig kaos.

Langballer og slåsskamper var dessverre ikke nok til å bli ansett som spesiell i engelsk fotball på det tidlige nittitall. Det måtte hardere lut til, og John Beck drev nærmest en egen lutfabrikk.

Han gjorde hva som helst for å vinne. Han fikk den overopphetede bortegarderoben malt sjokkrosa og sørget for at det gjestende laget måtte varme opp med fotballer med for lite luft i. Innbytterbenken deres ble plasser svært utilgjengelig, slik at det skulle bli så vrient som overhodet mulig å se noe om helst av aktivitetene ute på gresset. Som en slags krone på det uelegante verket, valgte Beck (i følge Claridge), å pisse i tekanna til det tilreisende laget – før han dynket teen deres med enorme mengder sukker. Klasse. Skulle likt å se Carlo Ancelotti gjøre noe tilsvarende.

For å sikre seg langball-stempelet, delte han for sikkerhets skyld ut en bonus på 15 pund til den som hadde sparket ballen lengst den siste uka. Det var et ørlite stykke unna sexy football.

Fotballen Cambridge spilte, var faktisk så gjennomført stygg at den ble nyskapende, men etter et par sesonger med sjokkerende gode resultater, hadde samtlige lag i ligaen knekt koden, og Cambridge sluttet å vinne fotballkamper. John Beck måtte finne seg en annen klubb å være vrien i. Valget falt på Preston North End. Siden da har han vært innom Lincoln City, en kjapp retur til Cambridge og i de senere år har han hatt diverse verv i Histon FC. På slutten av forrige sesong fikk han noen kamper i et slags manager-comeback i nettopp Histon, men to kamper inn i årets sesong trakk han seg. Han ga vel spillerne en runde for mye med bøttene fulle av isvann tenker jeg.

Jeg tror 11-åringen på bussen hadde vært en kulere og mer taktisk innsiktsfull manager enn gode, gamle John Beck.